Kari

Kari trykket på knappen og så opp på lyset. Hun følte seg smidig i sin nye kjole. Se min kjole, sa hun til mannen som sto ved siden av henne. Ordene var så små at han ikke hørte dem. Kanskje de ikke engang ble født. Hun var en svart katt. Ni liv, fordi hun ikke brukte alt av sitt ene. Hun sparte. Knappen lagde ikke lyd den andre gangen hun trykket. Ikke tredje eller fjerde eller femte. Kanskje om hun virkelig hadde trykket. Men tiden kom hele tiden, så hun ventet. Det røde lyset gikk ned. Det grønne sto opp. Kari smilte på innsiden da hun snudde og gikk hjem.